Som psykolog ved Rask Psykisk Helsehjelp på Stovner, behandler Usman Chaudhry pasienter og jobber med prosjektet «Å møte minoriteter på deres premisser».
Hvorfor valgte du å studere psykologi?
Det er både altruistiske og praktiske grunner til at jeg valgte å studere psykologi. Når man har gode karakterer fra videregående, vil man gjerne få uttelling for det. Statusen til psykologer i Norge er veldig unik, og som psykolog får man en stabil 9-16 jobb. Men jeg kunne ha valgt mange andre studier som leder til god lønn og trygge rammer. Skal jeg trekke fram én grunn til at jeg valgte akkurat psykologistudiet, var det fordi jeg så at fokus på psykisk helse var en mangelvare blant folk med innvandrerbakgrunn. Jeg vokste opp i det norsk-pakistanske miljøet, der psykisk helse var tabubelagt og bortgjemt. Konsekvensene kan være at folk enten aldri får hjelp eller får den for sent.
I tillegg er jobben en unik måte å hjelpe andre på. Folk deler svært personlige ting, tanker de har slitt med lenge. Man får æren av å være den de betror seg til og som hjelper dem med å komme seg videre.
Hva er Rask Psykisk Helsehjelp?
Rask Psykisk Helsehjelp er en førstelinjetjeneste som skal fungere forebyggende. Vi er et korttidstilbud, og har i gjennomsnitt seks til åtte timer terapi med hver pasient. Målgruppa er folk med mild til moderat depresjon, angst eller lignende nyoppståtte livsplager. For mange som oppsøker hjelp, er man kanskje den første psykologen de møter. Det synes jeg er en motiverende posisjon å være i. Dette er folk som kanskje blir langtidssykemeldte eller DPS-kandidater hvis de ikke får behandling. Man kan være den første som hjelper dem å forstå at det de går gjennom kalles depresjon eller angst, det er ganske vanlig, og det finnes hjelp.
Hvilken rolle har du som en del av Rask Psykisk Helsehjelp?
Jeg jobber klinisk, men er også ansatt på prosjektmidler fra Stiftelsen Dam for å jobbe på et prosjekt som heter «Å møte minoriteter på deres premisser». Jobben handler om å gå ut og ufarliggjøre psykisk helsehjelp og psykisk helse. Jeg etablerer kontakter med viktige aktører i lokalsamfunnet som kan nå ut til medlemsmassene sine. For eksempel kan jeg ta kontakt med nøkkelpersoner som imamer eller prester, og lære dem om angst og depresjon.
Hittil har jeg arrangert workshops hvor jeg har knytta til meg en ressursperson, som har hatt ansvar for å invitere for eksempel ti personer fra lokalmiljøet på Stovner. Ressurspersonen har gjerne samme morsmål som publikum, og er noen de kan føle seg trygge på. Vi kan bruke to timer en kveld på å snakke om psykisk helse, informere om psykisk helsehjelp, og hører hva folk sitter inne med.
Jobben har vært veldig spennende og givende hittil. Det er et ganske stort prosjekt, og det er opp til meg hva jeg ønsker å gjøre.
Hvordan ser den kliniske delen av jobben din ut?
Jeg har kanskje fire pasienter i løpet av en dag, og snakker med hver i 45 minutter. Etterpå bruker jeg 15 minutter på å journalføre timen, samt svare e-poster. Jobben består av cirka 50% samtaler og 50% skrivearbeid, prosjektarbeid og så videre.
Det andre jeg har jobba en del med, er å være ute i media for å synliggjøre ikke bare prosjektet, men også meg selv. Jeg er en brun psykolog, det finnes noen av oss også! Psykisk helse er ikke bare et «white people problem». Jeg har jobbet for å sette psykisk helse blant innvandrere og mangfold blant terapeuter på dagsordenen. Ved å bli et ansikt som folk kjenner til, har jeg også klart å knytte til meg flere ressurspersoner.
Hva er mest krevende med denne jobben?
I befolkningsgruppen vi jobber med, er det en del økonomiske utfordringer. Mange triste skjebner, der man tenker at personer ikke trenger terapi, men penger. Hvordan skal man likevel prøve å komme med fornuftig terapi? Eller tro på metodene sine?
Men det er ofte slik at folk blir lettet når de kan komme og prate ut. Noen ganger må man også ut av rollen sin som psykolog og være litt sosionom. Gi praktisk hjelp, søke opp på nettet. Hvem som helst kan slite med å navigere i NAV-jungelen. Kanskje det er den typen hjelp personen trenger, isteden for å snakke.
Hvilke personlige egenskaper tror du er viktige i jobben din?
Mange pleier å si «jeg har alltid vært psykologen i vennegjengen». Det er en klisjé, men det ligger noe i det. Jeg tror man bør være en oppmerksom lytter, og et rolig individ av natur. Man bør klare å prosessere emosjonelt stress, for man skal høre på mange tunge, triste skjebner. Mange av de samme problemene kommer til å gå igjen. Man må ha tålmodighet til å hjelpe individet, selv om man har hjulpet mange med liknende problematikk før.
Kulturell tilpasning er også veldig viktig. Å ha en bevissthet om hvem man selv er, og hvem som er målgruppa. Er det en 16-åring som sitter foran meg eller en 80-åring? En fra vestkanten eller østkanten?
Er det noe du vil legge til?
Grunnen til at jeg ville stille opp på dette, er for å vise mangfold blant psykologer. Det er et stort behov for psykologer med flerkulturell bakgrunn. Ikke slik at folk med flerkulturell bakgrunn som utdanner seg til psykologer, må jobbe med flerkulturelle. Men det trengs flere psykologer med farge. Det vil utvikle flere interessante forskningsspørsmål, og rette fokus på problemstillinger det ikke har vært fokus på før. Ikke av mangel på vilje, men fordi man ikke har hatt kompetansen og erfaringene en flerkulturell person har.
Jobben har alt flinke flerkulturelle ser etter når de er ferdige på videregående: En trygg og ikke minst givende jobb med prestisje og gode lønnsbetingelser.
Kilde: Psykolog ved Rask Psykisk Helsehjelp – Psykologi (profesjon) – Universitetet i Oslo (uio.no)