Hva gjør en psykolog?
En psykolog har omfattende kunnskap og kompetanse om menneskers handlinger, tanker og følelser. Psykologer er autorisert helsepersonell og skal yte forsvarlig og virksom helsehjelp. For å få autorisasjon kreves seks års universitetsutdannelse i Norge eller tilsvarende fra utlandet.
Å være autorisert innebærer at man har spesielle plikter og ansvar som er lovregulert, som for eksempel taushetsplikt og plikt til å føre journal.
Taushetsplikten er helt sentral for at det skal kunne oppstå tillit mellom psykologen og den som tar kontakt for å få hjelp. Bare i helt spesielle situasjoner der ditt eller andres liv eller helse står i fare, kan taushetsbestemmelsene fravikes.
Får psykologen kunnskap om at barn lider overlast eller kan hindre alvorlige lovbrudd, har hun/han plikt til å melde fra til henholdsvis barnevern og politi.
Hva er forskjellen mellom en psykolog, psykiater og psykoterapeut?
En psykiater er en lege som har videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser.
Psykologen har kunnskap både om normalutvikling og psykiske lidelser. Gjennom utdanning og videreutdanning har han/hun fått tilgang til en omfattende verktøykasse av psykologiske metoder for å kunne imøtekomme et stort mangfold av hjelpebehov.
Noen som tilbyr hjelp med psykiske vansker kaller seg psykoterapeuter. «Psykoterapeut» er imidlertid ingen beskyttet tittel og psykoterapeuter og har ingen formelle krav til kompetanse.
Psykologer og psykiatere som tilbyr psykoterapeutisk behandling, er godkjent som helsepersonell av myndighetene og må utøve sin praksis i tråd med et omfattende lovverk.
Hvorfor bli psykolog?
innvandrere utgjør en betydelig del av Norges befolkning, ca. 15%, og anses derfor som en etnisk minoritet (SSB, 2020). Første generasjonsinnvandrere har ofte migrert på grunn av krig, dårlige økonomiske forhold, høy arbeidsledighet eller gjenforening med familiemedlemmer (SSB, 2016). Denne gruppen, sammen med andre generasjonsinnvandrere (norskfødte med innvandrerforeldre), utgjør en vesentlig del av befolkningen med 3,5% og 65%, henholdsvis (SSB, 2020). Studier viser at personer med etnisk minoritetsbakgrunn har høyere risiko for å utvikle psykiske helseplager, delvis på grunn av de belastningene de opplever (Kirmayer et al., 2011).
Videre har forskning vist en økt risiko for psykiske lidelser, som depresjon og psykoselidelser, blant innvandrere sammenlignet med majoritetsbefolkningen (Gilliver, Sundquist, Li & Sundquist, 2014). Overraskende viser imidlertid studier fra førstelinjetjenesten Rask Psykisk Helsehjelp i Norge at innvandrere er en underrepresentert gruppe, og det er en tendens til underbruk av psykiske helsetjenester (Smith et al., 2016). Dette underbruket kan føre til alvorlige helseproblemer, et økt press på helsevesenet og generelle belastninger på samfunnet, spesielt gitt den betydelige andelen innvandrere i Norge (SSB, 2018a).
Forskningsresultater indikerer at språkbarrieren og kulturforskjeller mellom terapeut og klient er sentrale hindringer for bruk av psykiske helsetjenester blant minoritetsgrupper. Dette understreker behovet for kultursensitiv og tilpasset terapi for å bedre forstå og møte behovene til denne befolkningsgruppen.
