– I det kristne miljøet jeg var i før, fikk jeg høre at jeg var besatt av 26 demoner, sier Brith Dybing. Hun ble alvorlig psykisk syk av å høre til et strengt trosmiljø, men møtte liten forståelse i hjelpeapparatet.
– Det føltes skremmende å være besatt av 26 demoner, men samtidig var det en lettelse. For hvis demonene ble drevet ut, ville jeg bli en god kristen.
– Ble demonene som en slags diagnose?
– Ja, sier Brith Dybing, og legger til:
– Fordi da ville jeg lykkes som kristen, siden Guds barn har rett til alle himmelens velsignelser på jorden.
Ung student og pinsevenn
– Religion er et tabu innenfor psykologien, sier professor i psykologi, Silje Reme. Hun holder til på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og skrev i sin tid hovedoppgave om religion i profesjonsutdanningen, sammen med Lene Berggraf. Undersøkelsen de gjorde blant 564 psykologistudenter viste at 93 prosent av dem opplevde at religion ikke var vektlagt i utdanningen. 92 prosent av dem trodde undervisning i religion ville bidra til bedre forståelse for mennesker med annen religiøs og kulturell bakgrunn. 78 prosent ønsket religion innlemmet som tema. Dette var i 2006.
– Som ung student og pinsevenn var jeg sjokkert over hvordan religion ble møtt på psykologiutdanningen. Det var eksempler på harselering, generelt en ateistisk kultur og nedlatende holdninger til tro med lite rom for kristendom og andre religioner.
Da Reme og Berggraf ville skrive hovedoppgave om religiøs tro på psykologistudiet, ble det vanskelig å finne veileder. Lærerne sa enten at det var et uinteressant tema, eller at de ikke visste nok om det. Til slutt fant de en veileder som selv hadde erfaring med å bli marginalisert med sin forskning som berørte homofili. Han sa at han ikke visste noe om religion, men at han var villig til å veilede.
– Er det skjedd noen utvikling i temaet religion og tro siden dere skrev oppgaven?
– Nei, ikke mye. Det har vært noen studenter som har hatt selvvalgte prosjekter, men ingenting på initiativ fra institusjonen.
Reme mener det er for lite religiøs og eksistensiell kompetanse blant psykologer generelt, og at det er et stort problem at så mange behandlere i psykisk helsevern ikke har nok kunnskap om religion til å forstå hva mange sliter med. Man kan ha store kvaler og føle at «Gud har forlatt meg». Hvis troen er en sterk del av identiteten, «hvem er jeg hvis jeg mister den? Hvor er trøsten da?». Man kan ha behov for å snakke om godt og ondt og liknende eksistensielle spørsmål i sitt eget liv. Eller man kan ha fått alvorlige traumer av ekstreme trossamfunn, som Brith Dybing forteller om.
«Religionen er et tabu innenfor psykologien.»
Forsømmes
– For noen er troen det viktigste i livet. I pasienthistorien bør det inngå å spørre om tro og verdier, ellers tar man bort en mestringsstrategi. Det sto i stortingets Opptrappingsplan for psykisk helse at kropp og sjel skulle tas med i behandlingen, sier professoren. Hun mener det er særlig to ting psykologer må ha kunnskap om i møtet med mennesker de skal behandle: religiøs praksis og det å kunne skille mellom normale og sykelige utslag av tro. Altså vite for eksempel når den enkelte har religiøse opplevelser som er normale innenfor sin trosramme eller om det dreier seg om vrangforestillinger og psykose.
– Mener du Psykologisk institutt forsømmer seg på dette området?
– Det er grunnlag for å si at man forsømmer den dimensjonen. Vi utstyrer ikke studentene med redskapene som skal til for å håndtere de problemstillingene.
– Hvor stort er behovet, tror du?
– Vi har ingen gode tall. Men flertallet av befolkningen, 56 prosent, har en religiøs tro. En pasientgruppe som øker, er flyktninger – ofte muslimer. Da er det ganske viktig å ha kunnskap om de ytre rammene. Mange opplever seg også som å være spirituelle, uten å være religiøse.
Fortsatt militant
Reme trekker fram det hun mener er ressurser i behandling: finne mening, gi håp i sorgprosesser, bruke ritualer.
– Isolasjon og ensomhet er vanlig i tilknytning til psykiske vansker, og for noen kan religiøse fellesskap være et sted å gå for støtte.
– For noen er det nettopp det religiøse fellesskapet som er skadelig?
– Det finnes destruktive miljøer, og mange har opplevd traumer. Da må vi psykologer være på banen, og være så opplyste at vi kan skille det sunne fra det ødeleggende. Ikke bare si til pasienten at «her må han bare komme seg ut».
– Da du skrev hovedoppgaven din, opplevde du den faglige samtalen på Psykologisk institutt som militant antireligiøs. Synes du fortsatt det er slik?
– Det har blitt litt større mangfold. Ledelsen som er her nå, har mye større nysgjerrighet på ulike syn. Men deler av samtalen er fortsatt militant mot religion innenfor psykologi.
Professoren støtter seg til flere fagmiljøer som inkluderer religion i psykologien. Modum bad har lenge hatt såkalt Vita-behandling, der tro er et viktig element i tilfriskningen. Hun viser også til at American Psychological Association anbefaler psykologer å søke religiøs kompetanse. Ikke minst har Reme hatt stort utbytte av å lese Irvin Yalom, psykiater og «superstjerne» innenfor fagmiljøet som har gitt ut en rekke internasjonale bestselgende bøker om psykologiske og eksistensielle spørsmål.
– Han er ikke religiøs selv, men sier at terapeuter er nødt til å være informert om pasientenes religiøse tro.
Tro i behandling
- Brith Dybing er psykiatrisk sykepleier i akuttpsykiatri ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål, og religiøs utbryter. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» intervjuet hun en rekke religiøse utbrytere, og fant at de fleste ikke ble tatt på alvor, og hadde hatt store problemer med å få hjelp.
- Informantene ønsket seg helsepersonell som hadde kompetanse til å snakke om tro, og som var tolerant og lyttende.
- Professor Silje Reme skrev hovedoppgave om religion i psykologiutdanningen i 2006. Hun fant at 78 prosent av 564 psykologistudenter ønsket religion innlemmet som tema.
- En ny undersøkelse skal gjøres i 2019.
(Foto: Liz Buer)
I lys av islam
Usman Chaudhry er helt i slutten av psykologistudiet, og jobber deltid på kontoret for Rask psykisk helsehjelp på Stovner i Oslo.
– Røft regnet tror jeg at 30 prosent av pasientene jeg møter her, trenger å ha med troen i behandlingen, sier Chaudhry.
Rask psykisk helsehjelp er et korttids lavterskeltilbud som skal hjelpe i en tidlig fase av psykiske plager, uten henvisning. Siden rundt halvparten av innbyggerne i denne delen av byen har utenlandsk bakgrunn, er det en del muslimer som kommer til Chaudhry. Noen vil spesifikt gjerne snakke med en urdutalende psykolog.
– Mange som kommer hit vet ikke hva terapi er. Hvis tro er en viktig verdi, kan det være en introduksjon å se terapien i lys av islam, for å bygge allianse med pasienten med en gang.
– Ville det være vanskelig å få til denne alliansen uten å komme inn på religionen?
– Det ville i hvert fall ta lengre tid, eller den kunne blitt helt fraværende.
Å hente inn troen i terapiforløpet, er noe de er svært bevisste på ved dette behandlingsstedet, også terapeuter som ikke er muslimer selv.
– Jeg synes ikke vi kan forvente at alle terapeuter skal ha kjennskap til alle trosretninger, men å ha en åpen holdning, og ikke være redd for det i terapirommet, er viktig, sier Chaudhry.
Anbefale bønn
Hvis han behandler en klient med kognitiv terapi, kan han for eksempel anbefale bønn dersom hun eller han har hatt positive opplevelser med det tidligere, på samme måte som han kan anbefale andre aktiviteter i behandlingen som trening og turer.
– Psykologi, tro og eksistensielle spørsmål er mer knyttet sammen enn vi liker å tro. Motstanden mot religion i psykologien tror jeg har med at man er redd for at medisinfaget skal peke på at psykologi ikke er vitenskap.
– Tror du religion er et tabu i psykologifaget?
– Jeg vil tro det. På mitt kull av psykologistudenter, opplevde jeg at mange studenter hadde lyst til å ta det opp. Jeg arrangerte et moskébesøk på Grønland, og fikk et bra oppmøte. Men å innføre psykologi og tro som eget fag, tror jeg er urealistisk. Det bør heller handle om holdning i terapien, å kunne si at «her er det rom for dine problemer, din forståelse og tro hvis du trenger det», uten at det skal presses på noen. Psykologer må være klar over at det er viktig. Det hadde vært en fordel om studentene gikk i terapi selv, noe som ikke tilbys i Oslo i dag, sier Chaudhry.
Har Sigmund Freud sin del av ansvaret for at tro og religion fortsatt er så tabubelagt i psykologien? Professor Silje Reme tror det. I 1959 sa psykoanalysens far at «religion er en universell tvangsnevrose».
– Andre merkelapper er at religion er «irrasjonell tenkning», «regresjon», og «temporallappsdysfunksjon», sier Reme og legger til:
– Så har du også det at psykologien på mange måter fungerer som religion – den har erstattet religion som et slags kollektivt rammeverk som har «svar på alt».
Nå er undersøkelsen fra 2006 i ferd med å bli gjennomført på nytt, og Reme håper på at det vil åpne opp for mer åndelighet innenfor psykologien.
Kilde: Magasinet Psykisk helse